Tenkeboksen

Jeg får beskjed om at jeg skal dra ti minutter før avreise. Dermed får jeg ikke tid til å vurdere om jeg faktisk har lyst til å reise. Det blir meg, et par lærere med svært begrensede engelskkunnskaper og det blir et par hundre unger i skoleuniform. Ungene tar bussene, mens jeg og et par andre ansatte tar bil. De små drar først, men likevel klarer vi på et underlig vis å ankomme pikniksted lenge før de andre. Piknikstedet består av et stort hus, med passe stor hage. Huset ville ha vært veldig fint hvis det hadde blitt bedre vedlikeholdt. Fjerning av søppel eller klipping av gresset ser heller ikke ut til å ha høy prioritet. "Hvor skal alle barna gjøres av?" tenker jeg. Jeg tror nesten ikke at det kan være her og må spørre mange ganger om det virkelig er her pikniken skal være. Til sist tror jeg dem. Vi blir invitert på te og bangladeshisk te-mat til han som eier stedet. Eieren er en av de få på pikniken som kan nok engelsk til å holde en samtale gående. Vi blir hos ham til vi hører første busslast med skolebarn.


Piknikstedet


Barna utforsker bygget

For unger betyr ikke språkbarrieren så mye. De er så nysgjerrige at de spør om de få tingene jeg faktisk kan på bangla + litt til. De ber meg synge for dem, og jeg synger, mange sanger. "Ar ekta! Ar ekta!" "En til . En til."og jeg synger, for jeg liker å synge, og det er ikke hver dag jeg blir bedt om å synge, så jeg benytter muligheten. Noen jenter begynner å gi meg blomster, og andre blir fort inspirert. Plutselig sitter jeg med en stor bukett markblomster. Aktivitetene på pikniken består for det meste av spontan synging dansing og leking, men man må heller ikke glemme hoppekonkurransen. På et tidspunkt fyller de opp en buss for at vi skal se oss rundt på piknikstedet, som tilfeldigvis er et industriområde. Vi kjører med smekkfull buss, (tre i tomannsseter + stående) et stykke som tar 5 min å gå. På ekte bangladeshisk vis med andre ord.


Dette er noen av de barna jeg snakket med den dagen. Blomsterbuketten de har i handa bestaar av blomster jeg fikk fra svaert mange forskjellige barn.


Laererne underholder barna. Jeg skulle likt aa se det, paa en norsk klassetur.

Hovedpoenget med en hver piknik må vel være å spise? Spise det gjør vi, men til min forbauselse blir jeg sittende å spise inne. Er ikke hele poenget med en piknik at man skal spise ute? Etter at vi har spist blir vi voksne tatt med for å se noe veldig spennende. Vi får se hvor investorene til industriarbeiderne og industriarbeiderne bor. Ikke på besøk må du tro, bare sightseeing på typisk bangladeshisk vis.

Så nå har dere fått et lite inntrykk av hvordan en bangladeshisk piknik kan være. J