Tenkeboksen

"Norge er dyrt." horer vi ofte. Av og til faar jeg folelsen av at vi nordmenn har en forventning om at det skal vaere billigere nÂaa vi drar utenlands, og det er det jo ofte. Dessverre er det ingen regel uten unntak. Av alle steder paa denne kloden jeg kunne velge, maatte jeg jo selvfolgelig velge et unntak, nemlig Sydney. Restaurant og cafe er riktignok billig i Sydney, men boprisene har intet sidestykke. Etter aa ha bodd bra og billig som student i Norge et par aar, hadde jeg en kombinasjon med aa ha hoye krav og et onske om ikke aa betale saa mye for det. Skal man bo billig i Australia maa man senke kravene kraftig.

Det forste stedet jeg besokte var det verste. I utgangspunktet hortes det ut som en god deal. Leiligheten laa sentralt og naert universitet mitt, og den kostet bare 145 dollar i uka, noe som tilsvarer ca 3000 i uka. Nabolaget var veldig hyggelig, og hun som motte meg var overstrommende hyggelig. Hadde leiligheten vÊrt tilsvarende hyggelig ville alt vÊrt sÂre vel. Den gang ei. Da jeg kom inn fikk doren fikk jeg en dÂrlig folelse med en gang. Kjokkenet var skitten, uvanlig skittent og det tok ikke lang tid faar jeg s at det fantes ingen stue, ikke en gang en liten kjokkenkrok. P veggene var der store sorte flekker fra sopp. Det var ikke koselig der, og det virket ikke som om de provde  f det til ? se koselig ut heller. Hadde rommet jeg skulle bodd p vÊrt bra, ville det i hvert fall kompensert litt. "You that are studying economics will be studying very hard. The girl you are staying with are studying very hard so it will be very quiet." Hun provde  overbevise meg om  leie leiligheten, men hun skremte vettet av meg i stedet. Tanken p at jeg sliten etter en lang dag skulle vende tilbake til en forfallen leilighet med en romkamerat som bare satt og leste hele tiden, var ikke spesielt fristende. Jeg skjonte at jeg var nodt til  se p mange flere steder.

Etter intens telefonvirksomhet p lordag og sondag fikk jeg meg seks visninger p sondagen. Alle stedene var relativt sentrale.

For nesten 4000 kr kunne jeg bo i med ei annen jente p et dobbeltrom med stor stue og stort kjokken. De to som bodde i de andre dobbeltrommet var svÊrt reserverte, og kunne meddele at de nesten ikke s noen ting til de jentene som bodde der nÂ. Problemet var prisen, en nokkel p deling, og at vi ikke kunne flytte inn for om to uker.

Et annet alternativ for ca 3000 kr som l veldig nÊrme studiestedet mitt. Akkurat hvem som skulle bo der var veldig usikkert, men vi ville bli fire stk til sammen + at han som leide oss stedet ville sove p sofaen et par ganger i uka. Da jeg fant ut at jeg mÂtte flytte ut midt i eksamensperioden slo jeg det fra meg.

Tredje stedet jeg besokte var skittent og rotete. Dere som kjenner meg godt vet at jeg ikke er spesiellt ryddig og renslig, men det finnes grenser. 3000 kr mÂneden var prisen  betale for  dele rom med tre andre jenter og stuer med syv andre. Hvis flertallet hadde vÊrt utadvendte og sosiale hadde jeg kunnet leve med det. Stedet var lite, men det hadde i hvert fall svommebasseng og bordtennisbord, og det er jo ikke  forakte.

Fjerde stedet var et lite terassehus ogs i gÂavstand til Universitetet, mÂnedsleien var p kun 2700 kr i mÂneden. Hun som tok meg i mot, ei polsk jente var overstrommende hyggelig og viste meg rundt med stor entusiasme. Jeg mÂtte selvfolgelig dele rom, men noe annet hadde jeg gitt opp for lenge siden. Jeg var svÊrt positiv til jeg fikk vite at jeg mÂtte vente to uker til jeg kunne flytte inn, og at de egentlig hadde skyflet inn flere mennesker i leiligheten enn de hadde lov til. Nei takk.

Femte stedet, var veldig koselig omrÂde og nÊrme studie. Ei jente som het Thu kom for  plukke meg opp, det ville vÊre hun jeg delte rom med. Det viste seg at alle i huset studerte p samme fakultet som meg, stedet var fint og i god stand. De hadde ikke engang teppe p gulvet i stua noe som skilte dem ut i fra de andre stedene jeg hadde sett. Eneste minuset var at det kostet 3500 kr per mÂned.

Den som leter etter noe godt venter ikke forgjeves. Siste stedet besokte jeg nÊrmere halv ti om kvelden. Allerede for jeg besokte stedet, hadde jeg en folelse av at det var et kjekt sted. Noen personer hores bare s innmari koselige ut. Aron, som ringte meg for  hore om jeg ville komme p visning, hortes koselig ut. Det var ironisk nok det minst sentrale stedet av dem alle. Jeg mÂtte g oppover en lang gate, med masse rimelige koselige kafeer og restauranter og de ville ingen ende ta. Etter et kvarter var jeg p et sted som het Arden Tower, et lelilighetskompleks i bydelen Glebe. NÂr doren Âpnet seg til leiligheten, Âpnet det seg varme, humor og hjemmekos. Leiligheten var ikke stor, men hadde et lite kjokken, sofakrok, middagsbord og ikke minst en balkong med grill og en fantastisk utsikt over Sydney sentrum. Det var et rom for et par, og et rom for meg og ei anna jente. I tillegg m det nevnes at to av dem var australske, og jeg som har en liten drom om  komme hjem med en australsk aksent syntes at det var et Âpenbart pluss. Stedet kostet 3000 kr per mÂned og jeg var solgt, og lykkelig. Endelig er jeg ferdig med timer for dataen for  finne leilighet. Kanskje det blir flere timer med blogging fremover istedet. ;)

Frokost andre dag i Australia. Jeg sitter og spiser frokost og ser ut av vinduet og tenker at dette er nesten som hjemme. Deretter kommer jeg på at det er jo egentlig ikke det. Jeg spiser frokost i en bar. Det gjør jeg aldri hjemme. Jeg drikker frysepulver kaffe. Det gjør jeg sjelden hjemme. Sola skinner, tenåringer går med skoleuniform, det er skyskrapere rett ved der jeg bor og så snakker alle engelsk. Dessuten kjenner jeg ingen her ordentlig godt ennå. Likevel så satt jeg der og følte meg litt som hjemme.

 

Samme skjedde når jeg skulle lese om den Australske kulturen. Universitet jeg studerer ved, har nemlig laget en guide som heter ?Your road to success?.  Lett påvirkelig som jeg er leste jeg den på veien til Australia som var anbefalt. Det jeg lært om Australske oppgaver var at det er høflig å se folk i øynene, man har lov til å si nei til invitasjoner (ofte etterfulgt av årsaken til avslaget) og det er frekt å si ja og så møter man ikke opp. Alt dette hørtes jo veldig likt ut som i Norge. I tillegg så ble australienere beskrevet som frittalende, de er veldig direkte og ærlige og de liker å erte folk som de liker. Dette minnet meg jo også om hjemme. Jeg begynner jo å bli vant til at folk erter meg for mine mange rariteter, og syntes egentlig det er ganske hyggelig. Dette gjorde at jeg følte at Australia, var blitt mitt andre hjem allerede.

 

Et møte med den australske ærligheten, fikk jeg i resepsjonen på backpacker stedet jeg bor på. Fyren som stod der virket veldig laid back der han stod bak disken med lue, blomsterkrans, lange bukser og sandaler. Av og til kan jeg ha problemer med å bestemme meg for småting når jeg står i kassa, særlig hvis jeg er veldig trøtt. Svart kaffe eller latte, bankkort eller kreditt. ?You?re not very decesive are you?? sa fyren bak disken. Jeg syntes jo det var litt komisk at det, og kom på at etter titalls høylytte diskusjoner med meg selv og halvveis med servitrisene har jeg aldri hørt noen norske servitører spørre om det samme. Plutselig tenkte jeg at kanskje det var en slik måte å være frittalende de mente, og i så fall var det ikke så likt hjemme som jeg først hadde trodd.

 

I kveld begynte jeg å tvile. Nå har jeg vært i Sydney to dager, og ingen andre har vært så frittalende som mannen bak disken, men han har tilgjengelig slengt med leppa flere ganger. I dag når jeg skulle kjøpe internett for to timer, fikk jeg kommentaren at jeg måtte passe på så jeg ikke tilbrakte all min tid foran dataen. Jeg tror ikke lenger at han er et produkt av australsk kultur, men jeg trøster meg med det som stod i hefte: Folk erter folk de liker, så siden han kommer med så mange småfrekke kommentarer, så må han jo definitivt like meg. 

Dette er det nærmeste jeg kommer strender før onsdags morgen

Nå begynner alle de praktiske tingene å falle på plass; visum, forsikring, ny bankkonto og fag for å nevne noe. Ikke for tidlig, for flyet mitt til fjernere strøk går nå på mandag. Saken er den, at jeg skal studere i Australia dette semesteret. Mange nordmenn søker seg til sol og varme. Personlig syntes jeg sol og varme, kan være litt slitsomt. Særlig hvis jeg befinner meg i en storby. Egentlig hadde jeg tenkt meg til en regnfull by på østkysten av Canada, hvis den planen hadde blitt realisert hadde jeg sluppet å ta stilling til om jeg skulle leke i sola, eller sitte i skyggen.

I stedet har jeg endt opp med å reise til en verdens metropol der sola skinner året rundt, og strendene er lange og pene. Jeg føler plikten kalle. Jeg må finne min indre strandløve. Jeg vet den er der et sted. Jeg må bare lokke den frem. Strategien min for å lokke frem strandløven er: melde meg på surfekurs, kjøpe ordentlig badetøy og huske å ta med meg solbriller og solkrem.

Skulle strategien fungere alt for godt, får jeg bare temme løven igjen når forelesningene begynner i mars. Strategier for å temme strandløven: legge på meg ti kilo, glemme å smøre meg med solkrem, bo innmari langt fra stranden, få venner fra Bangladesh og andre land som bruker mye tid på studier og lite tid på stranden.

Jeg tror jeg har en plan.

Nå skulle linkene med sanger fra Sagavoll musikalen fungere som de skal. Bra for dere. Dårlig for bloggstatistikken min. :) Jeg har hatt veldig mange sidevisninger de siste dagene og mistenker det har sammenheng med "lurelinkene" mine.

Hei folkens. Jeg la merke til at linken til de fine mimre sangene fra Sagavoll musikalen gikk rett tilbake til bloggen min, og på ingen måte til youtube sangene. Prosjektskisseskriving, postlegging av ekte brev og fyring i peisen tar dessverre opp litt tid. Randy Newman linken er fikset, men for dere som leser blogginnlegget før jeg får fikset de andre anbefaler jeg det gode gamle trikset: "Copy and paste". På gjensyn!

Blant alle tingene mine fant jeg gamle flyers, plakater og manuskript fra forestillinger jeg har vært på. En av de morsomte forestillingene jeg var med på var Gjenforeningen, musikalen til Sagavoll 2003-2004. Det var herlig befriende å være innehaver av en eksepsjonellt uviktig rolle, med ingen viktige replikker. Jeg kunne nesten ha sagt hva som helst og det ville ikke ha ført til noen endringer i historien, men når det er sagt så var jo replikkene forsåvidt ganske morsomme. Under er utdrag fra fiskemonologen:


Fiskemonolog:
Sandra (spilt av meg) og Sture spilt av.. (kremt) . en annen (Jone/Øystein) sitter i sofaen.

Sandra: Nei det kan jo ikke lykkes alle like godt her i livet. Vi skilte oss litt ut på ungdomsskolen. Vi snakket om deg, vi jentene, Ja, vi syntes faktisk litt synd på deg.

Sture: Synd?

Sandra: Ja, synd. Jentene hang ikke akkurat etter deg, det var liksom ingen"connection". (Gestikulerer) Men det er mange fisk i havet. Verden er som.. ja, som havet! ( får nærmest en kunstnerisk åpenbaring)

Sture (ille beklemt) Jeg må visst ha litt mer å drikke. (Reiser seg å går mot punsjbordet.)

Sandra (fortsetter): Og i havet er det mange fisker! Du har laks og torsk og reker, sei, hyse og kolje.. (teller på fingrene= og makrell!! (Ser opp, og legger merke til at Sture har gått for å hente mer drikke, reiser seg og følger etter) Makrellen er en fin fisk. Den svømmer i stim, er vaker og elegant å se på.. men du har vel aldri vært noen makrell, du Sture. Nei, jeg vil si du er, ja.. du er vel mer en steinbit, du.


Til sist vil jeg legge ut et par linker til sangene til musikalen vår:

Short people, Randy Newman: http://www.youtube.com/watch?v=1NvgLkuEtkA

I believe I can fly. R. Kelly:
Ragnhild Minde fikk mot til sin første solistrolle og sang som en dronning. :)

I feel pretty West Side Story:
Glemmer ikke den profesjonelle skuespilleren som ba de uskyldige jentene på den kristne folkehøgskole om å tenke sex.

Take of your clothes -Joe Cocker: http://www.youtube.com/watch?v=tunvwCvu2NY
Dristig dansing med nettingstrømper og korte kjoler. Denne versjoner var av de anstendige som fantes på Youtube.

Larger then life Backstreet boys: http://www.youtube.com/watch?v=uewJN__RykY
putekrig

Final count Down Europe: http://www.youtube.com/watch?v=7_IKcMl_a9A

Noen Sagavolling som har andre minner fra musikalen?

Et ark jeg fikk da jeg gikk på Sagavoll

Når man er ung og engasjert, er noe av det mest irriterende man kan høre: "Da jeg var ung og engasjert..." eller "Bra at de unge engasjerer seg". Det første er irriterende fordi det impliserer ofte at engasjementet er et tilbakelagt stadium, gjerne noe man gjorde før man ble voksen. Det andre utsagnet er provoserende fordi de som sier det ofte glemmer og si noe om den konkrete saken man er engasjert i. Akkurat som om et engasjement for billig bensin eller rettferdig handel ville gå for det samme.




Det triste er at nå begynner jeg å bli en sånn irriterende "eldre" person som mimrer om mine engasjerte dager. Til tross for at enkelte ville argumentere for at jeg fortsatt både er ung og engasjert. I ryddekaoset mitt fant jeg beviset for at jeg var enda mer engasjert før. Det var da jeg løp rundt i gangene på folkehøgskolen med en stor perm av changemaker notater og dro klimaspørsmål og etisk handel inn i enhver situasjon og samtale. I ryddekaoset lå nemlig en gammel ønskeliste fra bursdagen før jeg begynte på folkehøgskole. Merk at de ambisiøse gaveønskene kommer først, deretter de engasjerte..

Bursdagsønskeliste:
-leksikon
-tverrfløyte
-gitar
-leksikonspørrespillet
-praktiske ting, når man bor for seg selv, gjerne gjenbruk
-brevpapir -resirkulert papir
-intstruksjon håndskrevet av mamma, hvordan vaske klær, på resirkulert papir
-filmer til kameraet mitt
-klemmer
-bukser til å danse i
-gavekort på NMS*-gjenbruk
-pengegave til KN**
-kollektiv pott, puss masing på meg for å sørge for at jeg vedlikeholder sykkelen min
-kurs til meg i hvordan å bruke cappuchinomaskinen min
-Max Havelaar***merket bursdagskaffe
-hvis dere får tak i Max Havelaarmerkede bananer og jeg får dem i en eller annen form på bursdagen blir jeg veldig glad
-liten bursdagsfeiring med venner
-sminke, bodyshop****sminke, sort, hvit, mørkebrunn eller mørkegrå øyeblyant
-lyse øyenskygger
-dekkstift for ringer rundt øynene
-klær jeg trenger

I tillegg til denne fantastiske ønskelisten fant jeg en julegave jeg laget til pappa, men aldri fikk gitt:

Kjære pappa. Jeg har og vil reise på båttur med deg uansett. Det er kjempekoselig. Du skal få noe annet til Jul, men hvis du vil ha en skriftlig bevis på mitt ønske om å dra på båttur med deg, har jeg altså dette gavekortet.

Skulle noen forresten ønske å gi meg en forsinket 20 års gave ville en gave til nødhjelpsarbeidet til KN i Haiti ikke være å forakte (konto nummer 100).

På changemakerbloggen kan dere lese innlegg fra imponerende ungdommer som fortsatt er både unge og engasjerte i viktige saker! http://klartvikan.wordpress.com/

*NMS-Det norske misjons selskap
**KN-Kirkens Nødhjelp
***Max Havelaar tidligere navn på Fair Trade
****BodyShop profilerer seg som en etisk og miljøbevisst kosmetikkjede.

Mer mimring fra ryddekaoset. Her noen dikt jeg helt hadde glemt fra Modum bad vinteren 2005.

Modum bad
bad Modum
bad!
Det er godt å føle seg rein!
Så vær nå ikke sein!
Pass på Modum
Pass på!
Vi har mye å tenke på
Vi dine små!
Vis oss hvilken vei vi skal gå!
Veggene hvisker!
Dette er ditt hjem
Stuene er varme
Kom gjerne igjen

Modum bad
Sjelesorg
Sorg i sjelen
kakao i kopp
tenna sier stopp
Gi meg mer!
Øya bare ser!
Hvem har vært her?
Varme tær
flotte folk,
men ikke bolk
Et sted med ro
men uten sko
det store land
større en vår forstand
forteller de om
og her er det rom
for alt?



Sjelesorgssamtalene står sterkere i minnet:

-leve i to verdner
-lever ikke alltid i pakt med verdiene
-"forvirret"
-"hjemløs/fremmed"
-"spøkelser på loftet"

-Hvor sterkt ønsker dere at opplevene utenfra skal prege livet videre?
-Hvor i "mitt livs hus" ønsker jeg å plassere opplevelsene?

Hm... fint å ha disse spørsmålene nå som ingen har debriefing eller forberedelseskurs for meg når jeg skal ut i den store verden. Kanskje jeg skal ha en liten refleksjonsgruppe for meg selv når jeg kommer tilbake til Norge?

1) Hva berørte deg?

2) Hva var minst relevant for deg?

3) Hvilken a-ha-opplevelse fikk du?

4) Hva er den viktigste tanken du har fått gjennom dette?
            -personlig
            -faglig

Når dere har diskutert dette kan dere diskutere Grunnregel nr 3 anno høst 2004:

Rønningen er en rusfri skole.
Det er ikke tillatt å oppbevare eller nyte alkohol på skolens område eller på turer og aktiviteter i skolens regi. Elever kan heller ikke være påvirket slik at det er til sjenanse for andre på skolens område.
Brudd på dette kan føre til at du blir bortvist eller utvist fra skolen.

Skal vi ta en runde?

Dagens ryddekaos

Av og til når jeg rydder rommet mitt, blir det drastisk mer rotete. På et tidspunkt er det ofte så kaotisk, at jeg nesten gir opp hele prosjektet med å få et mer ryddig rom. I dag er en slik dag. Jeg fikk et plutselig innfall om at jeg skulle rydde i papirene mine, resultatet er at hele rommet mitt er dekket av alskens tenkelige og utenkelige papirer fra barndommen min til i dag.

Vi kan ofte lese i avisen at vi lever i et bruk og kast samfunn. Samfunnets kastementalitet har ikke påvirket meg nok. Jeg må lære meg å kaste mer. Noen ville kanskje kalle meg en elendig kaster, men jeg vet hvor ille jeg har vært og vil derfor å karakterisere meg som en skikkelig dårlig kaster. Jeg var elendig.

På barneskolen tok jeg vare på de gamle datolappene fra kalenderen  i en stygg gjennomsiktig plastboks, i tilfelle jeg ville få bruk for dem senere. Først etter mange år innså jeg at datolappene, og løvepakkene fra flyreiser til mormor, ikke ville komme til nytte. Sneglene fra en av turene fikk kortere levetid. Lukten gjorde at mine foreldre sendte sneglene på dør etter et par måneder. På samme tid innså jeg at kråkesølv ikke ville bli til sølv og dermed ble også kråkesølvet sendt på dør.

På videregående og på folkehøgskolen fikk anti-kastingen min idealistiske fortegn. Alt som kunne brukes skulle oppbevares. Aviser ble spart i esker under sengen på folkehøgskolen. Alle tingene som samlet seg gjorde at selv om jeg brukte lang tid på å rydde, ble det liksom aldri helt ryddig, beklager Anne.

Denne vegringen for å kaste ting har gjort at jeg har en veldig ambivalent forhold til ting. Jeg elsker og hater dem. Derfor har jeg bestemt meg for å være mer kritisk når jeg skaffer meg ting, og mindre kritisk når jeg skal kaste dem. I dag er det papirene på rommet mitt i barndomshjemmet som blir rammet. Med kameraet som kan dokumentere noe av alt det rare jeg har tatt vare på, har kastebunken blitt stor. Under er noe av dagens "funn":




Til tross for svært dårlig innsats i tysken, har jeg i allefall satt pris på lærerenes innsats. Den største bunken av fagnotater er nemlig fra tysk, men nå må også den finne sin vei til søppelkassen. Selv om det er utrolig kjekt å vite hva panservogn er på tysk, får jeg heller slå det opp i en ordbok.




Da jeg en gang på videregående fikk et personlig brev i postkassen om at jeg var spesiellt plukket ut for å delta i en internasjonal undersøkelse om leseferdigheter, ble jeg så beæret at jeg ikke bare lot meg intervjuet, men også tok vare på brevet fra statistisk sentralbyrå. Gjenvinning blir det neste.




En fotballkalender fra den gangen jeg var så interessert i fotball at jeg hadde Liverpool-kalender og Liverpool-plakater på veggen. Og ja Michael Owen var kjekk, men det var ikke derfor de heia på Liverpool. Det var nok heller fordi de hadde så mange norske spillere på laget og sannsynligvis fordi de ikke vant like mye som Manchester United. Jeg har spart på kalenderen i 11 år snart 12 år. Da kan jeg vel kaste den med god samvittighet?



Hvorfor jeg har stilene til klassevenninna mi, kan jeg ikke huske, men den disken skal ikke kastes!!





Sanghefte fra min kusines konfirmasjon må nok avgå med døden. Forsiden derimot og sanghefte fra min egen konfirmasjon for leve noen år til


Det desidert mest unyttig jeg har samlet på.. Hvis ikke dette bildet illustrerer det godt nok: Sjekk ut det neste!







Hadde vært et sjarmerende bilde hadde jeg vært litt yngre da jeg malte det. Jeg skal kaste det. Snart.

Det er rart hvordan man blir så mye mer inspirert av å skrive når man befinner seg i et annet land. Jeg hadde mange planer om hva jeg skulle skrive og gjøre når jeg kom tilbake til Norge, men så var det bare så deilig å være tilbake med familie og venner.

Før jeg dro fikk jeg mange advarsler om at jeg kunne få omvendt kultursjokk når jeg kom tilbake til Norge. Sjokket lar fortsatt vente på seg. Borte bra, men hjemme best, sier et gammelt ordtak. Norge er hjem for meg, med sine gode og dårlige sider. Det betyr ikke at jeg ikke savner ting med Bangladesh, men på en måte så føler jeg at jeg har tatt med meg i bagasjen, noen av de tingene som jeg liker. Det jeg ikke liker har jeg latt være igjen. En av de tingene jeg har tatt med meg fra Bangladesh er tid. Selv om det var begrenset hvor mye tid jeg fikk med meg i kofferten syntes jeg at jeg har blitt flinkere til å stresse ned og ikke ta på meg for mye etter jeg kom tilbake. En annen ting jeg har tatt med meg fra Bangladesh er telefonsamtaler. Før jeg dro til Bangladesh skrev jeg nesten alltid sms når jeg skulle kontakte andre. Nå foretrekker jeg å ringe, for det er jo så mye koseligere! Kanskje den viktigste tingen jeg fikk med meg fra Bangladesh var større trygghet. Tidligere var jeg mye bekymret over småting og hadde behov for å bekrefte overfor meg selv at jeg hadde det bra. Langt borte fra det som var kjent og kjært innså jeg endelig hvor bra jeg faktisk har det, og hvor meningsløst det er å bekymre seg for småting.

Med andre ord er det deilig å være tilbake, men snart skal jeg bort. Det går nesten for fort. I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg nærmere Norge denne gangen, for eksempel Storbritannia. Lykkehjulet ville ha meg langt i gokk istedet for.. hele veien til Australia, hele veien til Sydney. Dermed venter det vinter med en bedre oppdatert blogg. Akkurat nå skal jeg gjøre en typisk bergenskaktivitet i stedet: Spille backgammon med min søster.

Soon there is time to leave Bangladesh, and I start to think about what I have done. Now is the time for the truth, and I think most of the GOCY interns in Bangladesh have experienced the same. Months in Bangladesh = reading a lot. I and several of the others have been more into books than we had in a very long time. Usually I read maybe three short books in a year, but in Bangladesh I have read 12 books in 8 months, and several of them has been long, really long, more than 500 pages long.

Books I have read:

• 2-7 Harry Potter

Who would think that I would become a Harry Potter fan in Bangladesh? Well, maybe the last GOCY intern Lina. Since it was she that left all the Harry Potter books behind. But it wasn't only me who got beaten by the basill. This year Sam, GOCY intern in Bangladesh, and Nelly, GOCY intern in Norway, also fell in love with Harry Potter.  

• the Hobitt, The Fellowship of the ring and Two towers by J.R.R. Tolkien

When I first was in the fantasy world I found out that I could read the Hobitt and the Lord of the rings too. However the Lord of the Rings is a thick book with very small letters so I am still working on the last part "The return of the king?"

.
Kristin does like Bush? 


Bush was made a lot of fun of, when he read a book upside down in a school, but maybe Bush was reading a fake book? This is the way it looks like for me. Fake book gives a new reading experience.This book actually contained all the pictures of the original. I just had to read it upside down for a while. It is difficult to find real books in Bangladesh. Most of them are fake, but then on the other hand, they do not cost more then 5 dollars. 

• I heisen med Hodini, Helene Aakvag

This book is written by one of my sister?s best friend. ¾ of the Norwegian interns read this book in Bangladesh. We all liked it very much. However I almost got a bit depressed of reading it. So be aware. That book has a great impact on the reader. 

• Gunnar Staalesen book

My friends from Bergen were shocked when I told them that I did not know who Gunnar Staalesen was. For other people from outside of Bergen I can inform you that he is a criminal author who has written several novels. I do not remember the title of the book I read. However the first line I do remember because it was rather catchy: "Det satt en død mann i venteværelset" "A dead man was sitting in the waiting room"

• Kafka on the Shore

When I was in Comilla, a little town in Bangladesh, one of those in the YWCA talked a lot about some Norwegian that had been there two years before. She said that they had left a Norwegian book, which I could borrow if I wanted. She brought me "Kafka on the shore" a Japanese book, translated into English. So actually it was very little about the book that had anything to do with Norway. If someone else should happen to see this book, I warn you, it is very special. If you don't like Oedipus complexes, supernatural things and transsexuality, then this book probably isn't your piece of cake.

• Den siste revejakta. Ingvar Ambjørnsen

"Yeah, yeah" drug dealing in Norway is pretty far from what I am suppose to learn about here, but this book my dear Heidi kept in her shelf, and the Asian books are really difficult to get your hands on in Bangladesh. Well in Bangla there are a lot of them, but in English I could find very few. I therefore ended up just reading one single Asian book during my stay in Bangladesh, a book about Bangladeshis living in Brick Lane in London:

• Brick Lane, Monica Ali

Books I should have read:
·        Tagore
·        Rohinton Mistry
·        Sold
·        Other Indian and Bangladeshi books of authors who I do not know the name of.  

Movies seen in Bangladesh: 

The entertaining and easy ones:
·        PS: I love you
·        La Bandidas x 2
·        The parents trap
·        What happens in Vegas
·        Transporter 2 (cinema)
·        Babys day out
·        December boys (though it was a bit strange too,) 

Oldies and classics (at least by a girl's definition):
·        Persuation x 2
·        Pride & Predjudice, flm & serial
·        Sound of Music
·        Dirty dancing
·        Oliver Twist
·        Mary Poppins
·        Holiday in Rome
-        Family plot, Hitchcock
·        Marnie, Hitchcock The entertaining and good movies:
·        Neverlands
·        Chocolate
·        Woman on top
·        The life of bees 

The movies that you might find intellectual or just strange:
·        Den brysomme mannen x 2
·        Vanilla Sky
·        Sofies verden
·        Elegy
·        Vicky, Cristina, Barcelona
·        Factory girl
·        Across the universe a  movie with bad covers of Beatles songs.
·        The visitor 

Those I should see and have seen:
·        The Kiterunner
·        Shymal Chaia, bangladeshi film from the war with Pakistan
·        Brick Lane
·        Indian movie with funny song
·        Clay bird, bangladeshi film from the war with Pakistan
·        Slumdog millionaer 

The children movies:
·        Aladin 3
·        Narnia 2
·        Dr. Seuss? Horton. Hears a Who! 

To my defense, if you are sitting there wondering if I spent all my time in Bangladesh in front of a screen, I haven't. I have read some books as well.

From Jatra one of the NGOs fairtrade store

 

In Jatra it is very many really beatyful things.. I wish I discovered Jatra before I had bought all the things that I needed.

 

More colors from Jatra

 

In Norway, many know me as the fairtrade girl, because I usually insist on buying fairtrade products if it is avaiable. In Norway it is very few fairtrade products available on the market, and it is especially very difficult to find fairtrade clothes. However in Bangladesh fairtrade is big business, and even though many NGOs do not know what western people want, they certainly know how to reach a Bangladeshi market. Some of the most famous Bangladeshi brands are fairtrade companies. Aarong is the most obvious example to that. They sell expensive salwar kameez to middleclass and upper class people in Bangladesh. Aarong is a part of the BRAC family, one of the biggest NGOs in Bangladesh. They have their own style and many details on their clothes. They claim that they give more money to those they buy the clothes from. That probably is true, but the chain of making clothes is very long, and it very difficult to make sure that all the involved parties get a fair price and good working conditions.

 

From Source my favourite fairtrade store.

 

Another dilemma is, if a NGO is running a women project to give them training and work we would easily consider that to be fairtrade. What if they get really low salary, is it still fairtrade? If it was a private firm running the same fabric many activist would easily start complaining about salaries and so fourth, but can it be so that the employees sometimes are doing better working for international firms that for local small NGOs. I actually do think that is a possibility. Why? My hypothesis is that the big international companies have more money than the small local companies and often also more money then the NGOs. Many are afraid of bad publicity, and this will make them be more careful about the working conditions. I think it is just fair that big rich company with a lot of capacity actually work for making better conditions for their employees and people should start pushing them. The fairtrade movement is very important to push the big companies to better their conditions.

 

Don't be afraid the fairtrade guarantee brand is still reliable. My main concern is the unbranded fairtrade initiative, usually it is very good intentions but it lack strict guidelines on what should be the minimum wage and the proper working condition. It is not child labor or slave labor, but it does sometimes has potential for improvement.

 

Trying to give women an income source, is really important, and I am positive to all such initiative, and buy from them with a better concience, but I do believe we need to be critical both to international companies and NGOs, and that we need to accept that if we want people to have a fair salary it probably means that we have to pay a bit more for the product.

 

Another thought that has struck me several of times is that even though I easily pay more for a fairtrade product in Norway, I still often will bargain with a rickshawallah so that I can pay 20 taka instead of 30 taka (2 kr instead of 3). Do not the rickshawallah deserve a better salary? Do they have to be in a fairtrade initiative, in a labor union or be working for an international firm before anyone will advocate for a better salary for them? Anyhow if you like to go fairtrade shopping Dhaka is the place to be.

 

I think Bangladeshis in general like strong colours better than Norwegians. (Also from Source)

 

Ruma, a Bangladeshi friends, check out the sjal at Proshika

More colors from Proshika, but these are more suitable for a Norwegian market

 

Saris at Proshika, Proshika is another Bangladeshi NGO

 

Even though i have grown to like Dhaka, it is allways refreshing to see other calmer places in Bangladesh. Earlier this spring a nice swiss couple invited me to join them on a trip to visit a NGO called Proshika. So I the swiss couple, a swiss girl went to a beutiful place and saw some of the project of Proshika. Now that it is getting near the end I am getting kind of nostalgic... especially since we had a farewelll party which included a slideshow of are stay and a play of our stay in short. These picture to reminds me of all the nice things I have gotten the opportunity to see.

 
This man is making gypsum figure



On the way to become a hindu God


In Bangladesh umbrellas are used both to protect people against the rain and the sun...



Making bricks is a big industry in Bangladesh. The color of the smoke is dependent on what they use as fuel. I was told that old tyres are one of the things they use as firewood.


Calm village life..


Making a pattern on the silk. Visiting Proshikas fabric



Making a spool of silk



Stina från Sverige och en annan kille som jag inte hugsar namnet på



This is were you boil the silk.



Proshika sells flowers

The blog is for me a bit like post cards. I am extremely satisfied, if I at tall put an article on my blog. Therefore I continous basis update old blog entrees. Sometimes I fix the charming spelling mistakes, and this time I have put out more pictures on my blog. At the moment I am in Nepal applying for Visa, but during the next three weeks before I go home from Bangladesh, my blog will be much more frequently updated. I allready have three different entries ready in my mind. So stay tuned.